VOANTSINAPY´S HISTORIE

HISTORIEN OM VOANTSINAPY - SENNEPSFRØSKOLEN

Antsirabe er en by som ligger "midt på Madagaskar", verdens 4. største øy, ca. 1500 meter over havet. Landets 3. største by. I mange år var denne byen også den sentrale for misjonsarbeidet drevet av Det Norske Misjonsselskap. Her lå den Norske Skolen med Internat for norske barn. Dette området er gjort om til et Internasjonalt kultursenter. I byen er Døveskole, Blindeskole, Jordbruksskole, Sykepleieskole og Barnehjem  Disse drives av den gassisk lutherske kirke, som må sies å være en frukt av norsk og amerikansk luthersk misjonsarbeid siden 1867.


Befolkningsvekst og analfabetisme.

På 1970- tallet var det 9 mill. innbyggere. I 2018 øket til 23 millioner. Flere millioner analfabeter. Offentlig skolesystem er ikke utbygget i takt med befolkningsveksten, derfor trenges privatskoler. Det er der mange av, men likevel ikke på langt nær nok tilbud til alle.


Sennepsfrøskolen på Antsirabe, Madagaskar

Sennepsfrøskolen er en lokal grasrotorganisasjon i utkanten av Antsirabe. Den har barne- og ungdomstrinn. Den er en privat og uavhengig institusjon. Ideen til skolen og kraften bak starten og gjennomføringen skyldes en flott gassisk kvinne; Razafiarisoa Elisabeth. Vi kaller henne Razafy her for enkelthets skyld. Skolen ligger i et strøk med mange sosiale problem.


Opptakskriterier til skolen


Disse har førsteretten: Barn som er foreldreløse, bor hos enslige foreldre eller besteforeldre, barn med foresatte med svært lav eller ingen inntekt og barn fra hjem med alkoholproblemer.


Grunnskoleårene på Sennepsfrøskolen er gratis. Ingen skolepenger. På ungdomsskolen betaler de som har råd til det, litt. Denne summen er likevel lavere enn skolepengene ved offentlige og andre private skoler.


Skolen er på ingen måte bærekraftig. Vi er en liten organisasjon (støtteforening) som har forpliktet oss på å betale lærerlønn med trygdeutgifter, strøm-utgifter, et varmt måltid mat, litt til medisiner, og vedlikehold av bygninger så langt vi rekker. 80 % av medlemmene er rundt 80 år og de fleste har vært med i 25 år, altså fra starten av. Vi jobber for å få med yngre medlemmer. Der er 560 elever og 21 lærere ved skolen SKOLEÅRET 2018-2019. Ingen administrasjonsutgifter i Norge. Rektor Noro jobber gratis. Penger overføres fra støtteforeningens konto i Norge til skolens konto på Antsirabe ved mottak av «rekvisisjon» fra rektor.



RAZAFY - SKOLENS GRUNNLEGGER. Biografi


Litt om Razafy's bakgrunn: Razafy var ansatt som hushjelp hos norske misjonærer fra hun ble ansatt hos oss ( Eva og Svein Nielssen) i 1974 og resten av 1970- og 80-tallet. Hun var enke med fem barn. Et par var selvforsørget den gangen, men hun hadde vært igjennom en vanskelig barndom og noen vanskelige år som enke og aleneforsørger med bare enkle strø-jobber iblant. Hun var uredd, initiativrik og engasjert. En liten periode politisk ivrig for å prøve å endre folks levevilkår. Ble skuffet. Flere ganger trosset hun naboenes varsler om ulykke fordi hun drev forsøk med nye vekster på jorda hun eide. Forfedrene ville straffe henne når hun endret på deres skikk. Det brydde hun seg ikke om.  Dette var veldig modig i denne kulturen.  To ganger ble huset hennes hardt rammet av syklon. Det var et skrøpelig hus, men hun ville heller bygge skole enn et nytt hus.

Razafy hadde alltid et våkent blikk for mennesker i nød, og hun hjalp alltid så godt hun kunne med det lille hun hadde. Hun hadde også en egen evne til å gjennomskue slike som ga seg ut for å ha det vanskelig, men som i virkeligheten bare var ute etter å sko seg på oss utlendinger.

Hun fant imidlertid stadig frem til mennesker som trengte hjelp, mens hun jobbet hos oss. Hun tok til seg fattige kvinner med små barn, og lot dem bo hjemme hos seg, sammen med sine egne. På jernbanestasjonen oppdaget hun en ung jente som fall-bød sitt nyfødte barn til folk på perrongen. Razafy grep inn, fikk henne hjem. Familien hadde kastet henne ut da hun fikk barnet. Razafy jobbet flere måneder med familien for å få dem til å åpne hjemmet for henne. Det gikk til slutt.

En gang tok hun inn en gammel blind bestefar med seks barnebarn. De var kommet ned til Antsirabe fra fjellstrøkene, utsultede og skitne med fillete klær. Alle syv fikk bo hos Razafy i nærmere 1 år. Slik var det alltid med henne: Hun "så" dem som levde i ytterste nød og gjorde noe med det.


RAZAFY STARTER SENNEPSFRØSKOLEN


Razafy skrev et brev i 1992 til Eva W. Nielssen i Stavanger og fortalte om sin store visjon. Hun var overbevist om at det var Guds vilje at hun skulle bygge en skole for fattige barn. Hun hadde oppdaget at altfor mange barn var analfabeter: De kunne verken lese eller skrive. Istedetfor å gå på skolen, måtte mange av dem jobbe for å hjelpe til med å skaffe penger til familiens livsopphold. Alternativet var å dra inn til sentrum for å tigge eller drive dank. Razafy så at her hadde hun en gudegitt oppgave. Hun skulle gjøre noe for noen av disse barna.

Grunnen til at hun delte sin visjon med oss gamle venner i Norge, var også at hun håpet på finansiell hjelp med tiden. Vi hadde ikke høye tanker om dette prosjektet til å begynne med og ga beskjed at det var for stort prosjekt for oss å bygge skole.

Men Razafy var fylt av hellig tro og vilje og satte i gang uten vår viten. Etter ett par år skriver Razafy igjen og forteller at hun og en sønn hadde laget flere tusen soltørkede murstein. De lå nå og tørket i solen på området hennes. Slike stein lages av den røde jorden, iblandet kumøkk og finhakket strå. Med vann fra elven laget hun en passelig tykk "velling" som kunne stappes i tre-former og så raskt bankes ut og legges på bakken. Skolehuset skulle settes opp på hennes tidligere mais-åker like ved huset.

Nå var tiden inne til å begynne å mure opp en liten skolebygning bestående av to klasserom med plass til 25 elever i hvert rom. Hun ba om hjelp til murerlønn, benker til elevene samt kateterbord og tavle. Det var ikke mye dette ville koste, så ved hjelp av Evas "syforening" og andre gode venner ble penger skaffet til veie og sendt ut. Venner i Stavanger kjøpte et jordstykke som lå inntil hennes egen eiendom slik at elevene kunne dyrke mais og bønner til et daglig skolemåltid. Elevene skulle dyrke dette selv i begynnelsen.

På denne tiden arbeidet Per og Sigrun Skjæveland som lærere på den norske skolen på Antsirabe. Razafy oppsøkte dem og fortalte om sin skoledrøm! Med god støtte fra familiene sine i Norge, fikk disse to bli med i oppbyggingsfasen, praktisk og økonomisk.

Den første skolebygningen sto ferdig i 1994. Med tiden ble dette prosjektet større enn noen av oss norske hadde drømt om. Razafy hadde store vyer! Hun klarte å gjennomføre disse ved hjelp av pengestøtte fra Norge.

Skoleåret 1995 ble skolen offentlig godkjent. Razafy's datter Noro ble REKTOR. Hun var nettopp ferdig med sin 6-årige utdanning ved lærerhøgskolen i hovedstaden. Hun fikk jobb på en videregående skole i nabolaget og administrerte Sennepsfrøskolen ved siden av, uten å forlange lønn. Etter 25 år er hun rektor fortsatt og jobber gratis. Fantastisk kvinne, av samme slag som sin mor. Noro er leder for privatskole-laget i provinsen og har den faste kontakten med undervisningsdepartementet. Hun oppdaterer medlemmene og arrangerer kurs ved innføring av nye læreplaner, ny pedagogikk mm.


DE FØRSTE ELEVENE


Rett før skolestart gikk Razafy , en diakon og også Sigrun Skjæveland, rundt i bydelen og tittet inn i skur og hytter, i gatene, under trapper, i parker og på markedsplassene. Etter hvert som de møtte på barna, spurte de om hvorfor de ikke var på skole. Så "forhandlet" de med foreldrene og sa: "Kan ikke barna deres jobbe fra kl. 06.00 til 08.00? Så kan de komme til oss og få gratis undervisning fra kl. 08.00 til 12.00. Så kan de heller jobbe resten av dagen." Noen ble overtalt med én gang. Andre kom sigende inn etter hvert, og det lille skolehuset ble fylt til randen. Nå kunne de endelig lære å lese og skrive!

En 15 år gammel gutt som var begynt i 1. klasse sa: "Før kalte de meg en hund: Nå kan jeg lese!". Stolt fikk han lese høyt for noen som besøkte skolen. Det har alltid vært viktig for skolen å gi barna VERDI!

Det første nye elever lærer er personlig hygiene, lærer å hilse, si takk, gå på toalett (tyrkisk) osv.

Fra 1995 fulgte skolen de offentlige læreplanene. Elevene går opp som privatister og får gode resultater.


LÆRERNE 

8 av disse har fått full lærerutdanning på kirkens lærerskole, Fandriana. v/Stipend fra Norge, administrert av rektor Noro. Noen av disse har selv vært elever på Sennepsfrøskolen.

Lærerne er håndplukket av Razafy og Noro. De skal ikke bare undervise. De er sosiallærere alle sammen og går på hjemmebesøk når elever forteller om problemer eller sykdom hjemme. Der gjør de alt for å hjelpe. Ingen slutter før pensjonsalderen. De stortrives og har et enestående fellesskap. En elev sa: «De er glade i barn her på skolen». Det gjorde også et stort inntrykk på en barnehageleder som besøkte skolen. Hun så det gode samspillet mellom lærere og barn: Tillitsfullt med glede og klemmer. De synger mye og danser og opptrer for besøkende. Ja de siste årene har mange studenter fra Norge og USA hatt praksis/studieopphold på skolen. Lærere og elever lærer engelsk og nyter å ha besøk. Studentene har mye å lære fra seg. Spennende. En besøkende sa dette: «Skoletiden for disse barna må være den lykkeligste tiden i deres liv». Han hadde vært på hjemmebesøk. Sliter en elev med et fag, har lærerne ekstraundervisning onsdag etter middag. Noro kurser og oppdatere lærerne på de ukentlige lærermøtene. Der tas også spesielle problemer hos elevene opp. Demokratisk saksgang. Solidaritet og nestekjærlighet virksomt i praksis og satt i system. Spleiser for eks. på sykehusopphold hvis det er behov. De elsker å synge og har privat spilt inn flere DVD'er. Der er mye humor. Lærerne gjør sterkt inntrykk på besøkende.

Skolen har hele tiden hatt kontakt med en katolsk sykestue i nabolaget. I en del år har de hatt gratis støtte og hjelp av doktor Fidele. Hans legekontor lå i mange år like i nærheten av skolen, så han har kunnet komme på kort varsel. Hvert år undersøker doktoren førsteklassingene spesielt for å se om de har tuberkulose og/eller innvollsorm. Begge deler er dessverre vanlig! Givere i Stavanger gir regelmessig et tilskudd til medisiner. Doktor Fidele og skolestyrer Noro har vært i Stavanger på besøk. Fidele fikk uvurderlig hjelp og inspirasjon på Universitetssykehuset i Stavanger, hvor han kom rundt på flere avdelinger. Noro fikk med seg moderne undervisningsmetoder på Nylund skole, og konsentrerte seg særlig om leseopplæringen og gruppeundervisning.