En skole blir til

Skolens grunnlegger var Razafiarisoa Elisabeth (Razafy), mor til nåværende rektor på Sennepsfrøskolen. 

Razafy var enke med fem barn. Hun hadde vært igjennom en vanskelig barndom og noen vanskelige år som enke og aleneforsørger med bare enkle strøjobber iblant. På 80-tallet fikk hun jobb som hushjelp hos støtteforeningens grunnleggere som jobbet som misjonærer på Madagaskar. 

Dette viste seg å bli et skjebnesvangert arbeidsforhold som med tiden skulle bli snudd på hodet. 

Et våkent blikk for mennesker i nød

Razafy møtte stadig mennesker som trengte hjelp mens hun jobbet som hushjelp hos de norske misjonærene som senere skulle etablere skolens støtteforening i Norge.  

Razafy tok til seg fattige kvinner med små barn og lot dem bo hjemme hos seg, sammen med sine egne. En gang oppdaget hun en ung jente på jernbanestasjonen i Antsirabe som forsøkte å selge sitt nyfødte barn til folk på perrongen. Razafy grep inn og fikk henne med seg hjem. Det viste seg at familien hadde kastet henne ut da hun fikk barnet. Razafy jobbet flere måneder med jentas familien for å få dem til å ta tilbake den nybakte moren og barnet hennes. Det gikk til slutt.

En annen gang tok hun inn en gammel blind bestefar med seks barnebarn. De var kommet ned til Antsirabe fra fjellstrøkene, utsultede og skitne med fillete klær. Alle syv fikk bo hos Razafy i nærmere ett år. Slik var det alltid med henne: Hun så dem som levde i ytterste nød og gjorde noe med det. 

Razafy var en uredd, initiativrik og engasjert kvinne, som i en periode var politisk aktiv i forsøk på å endre folks levevikår. 

En stor visjon

En av de norske misjonærene Razafy jobbet for, het Eva Wallem Nielssen. I 1992 fikk Eva, som på dette tidspunktet hadde flyttet tilbake til Stavanger, et brev fra Madagaskar i posten. 

Det var Razafy som skrev og fortalte om en stor visjon. 

Hun var overbevist om Guds ville at hun skulle bygge en skole for de fattige barna på Antsirabe. Altfor mange barn var analfabeter: De kunne verken lese eller skrive. Istedenfor å gå på skolen, måtte mange av dem jobbe for å hjelpe til med å skaffe penger til familiens livsopphold. Alternativet var å dra inn til sentrum for å tigge eller drive dank. 

Razafy så at her hadde hun et kall. Hun skulle gjøre noe for noen av disse barna.

Selv om huset hennes hadde blitt hardt rammet av syklon to ganger like før dette brevet ble skrevet, var det penger til å bygge en skole, hun bad om. Men grunnleggerne av støtteforeningen hadde ikke høye tanker om prosjektet til å begynne med. De ga beskjed om at det var for stort prosjekt for dem å bli med på å bygge en skole.

En modig kvinne går sine egne veier

Men Razafy var full av overbevisning og viljestyrke, satte i gang likevel. 

I 1994 år skrev hun brev igjen og fortalte at hun sammen med den ene sønnen sin hadde laget flere tusen soltørkede murstein som skolen skulle bygges av. De lå nå og tørket i solen på området hennes. Slike murstein lages av den karakteristiske gassiske, røde jorden, iblandet kumøkk og finhakket strå. Med vann fra elven laget hun en passelig tykk "velling" som kunne stappes i tre-former og så raskt bankes ut og legges på bakken. Skolehuset skulle settes opp på hennes tidligere mais-åker like ved huset. 

Flere ganger hadde hun trosset naboenes varsler om ulykke fordi hun drev forsøk med nye vekster på denne maisåkeren. Frykten var at forfedrene ville straffe henne når hun endret på deres skikk. Også denne gangen gikk hun altså i gang med et prosjekt på denne jordflekken, uten å bry seg om hva andre tenkte.

Razafy bygger Sennepsfrøskolen

Nå var tiden inne til å begynne å mure opp en liten skolebygning bestående av to klasserom med plass til 25 elever i hvert rom. 

I brevet ba hun om hjelp til murerlønn, benker til elevene samt to kateter og to tavler. Eva, som var imponert over handlekraften til sin tidligere hushjelp, engasjerte syforeningen sin og andre gode venner til å bli med å skaffe penger til dette og sendt ut. I tillegg gav de penger til kjøp av et jordstykke som lå inntil hennes egen eiendom, slik at elevene kunne dyrke mais og bønner til et daglig skolemåltid, som elevene skulle dyrke selv.

På denne tiden arbeidet Per og Sigrun Skjæveland som lærere på den norske skolen på Antsirabe. Razafy oppsøkte ekteparet, og fortalte om skoleprosjektet sitt. Med god støtte fra familiene sine i Norge ble disse to med i oppbyggingsfasen til skolen, og har bidratt både praktisk og økonomisk i prosjektet siden.

Den første skolebygningen sto ferdig i 1994. Med tiden ble dette prosjektet større enn noen av Razafy's venner i Norge hadde drømt om. 

De første elevene

Rett før skolestart gikk Razafy, en diakon og Sigrun Skjæveland rundt i bydelen nord i Antsirabe og tittet inn i skur og hytter, i gatene, under trapper, i parker og på markedsplassene. De spurte barna de møtte om hvorfor de ikke var på skole, og fikk til svar at de måtte tjene penger til familien.

Deretter oppsøkte de foreldrene, "forhandlet" med de og sa: "Kan ikke barna deres jobbe fra kl. 06.00 til 08.00? Så kan de komme til oss og få gratis undervisning fra kl. 08.00 til 12.00. Så kan de heller jobbe resten av dagen." Noen ble overtalt med én gang. Andre kom sigende inn etter hvert, og det lille skolehuset ble fylt til randen. Nå kunne endelig barna lære å lese og skrive. 

En av elevene som begynte i første klasse, var en 15 år gammel gutt. 

"Før kalte de meg en hund. Nå kan jeg lese!" 

Han var stolt da han fikk han lese høyt for de som kom og besøkte skolen, som fra starten av var opptatt av å gi barna egenverdi. Det første nye elever lærer er personlig hygiene, lære å hilse, si takk, og gå på toalettet (tyrkisk, med hull i bakken).

Skolen blir offentlig godkjent

I 1995 ble skolen offentlig godkjent, og startet å følge de offentlige læreplanene. Elevene gikk opp som privatister og fikk gode resultater. Razafy's datter Noro, som nettopp var ferdig med sin 6-årige utdanning ved lærerhøgskolen i hovedstaden, ble utnevnt til skolens rektor. Hun fikk jobb på en videregående skole i nabolaget så hun kunne administrere Sennepsfrøskolen ved siden av, uten lønn. Etter 25 år er hun rektor fortsatt og jobber gratis. Det er etter hennes eget ønske.

Noro er en fantastisk kvinne, av samme slag som sin mor. Som leder for privatskole-laget i provinsen har hun den faste kontakten med undervisningsdepartementet på Madagaskar. Noro oppdaterer medlemmene og arrangerer kurs ved innføring av nye læreplaner, og ny pedagogikk.

"De er glade i barn her på skolen"

Lærerne på Sennepsfrøskolen er håndplukket av Razafy og Noro. Åtte av disse har fått full lærerutdanning på kirkens lærerskole, Fandriana gjennom stipender fra Norge, administrert av rektor Noro. Noen av disse har selv vært elever på Sennepsfrøskolen.

Dersom en elev sliter med et fag, har lærerne ekstraundervisning onsdag etter middag. Noro kurser og oppdatere lærerne på de ukentlige lærermøtene. Der tas også spesielle problemer hos elevene opp, og de har en demokratisk tilnærming til hvordan de skal takle problemer. 

På Sennepsfrøskolen er solidaritet og nestekjærlighet virksomt i praksis og satt i system. Lærerne spleiser for eksempel på sykehusopphold hvis det er behov for det.

Men lærerne skal ikke bare undervise. De er sosiallærere som går på hjemmebesøk når elever forteller om problemer eller sykdom hjemme. Der gjør de alt for å hjelpe. Per dags dato er det ingen lærere som har slutt før pensjonsalderen. De stortrives i jobben og har et enestående fellesskap. 

Skolen gjør stort inntrykk på alle som kommer på besøk. En norsk barnehageleder som så det gode samspillet mellom lærere og barn, tillitsfulle forhold fylt med glede og klemmer, uttrykte det slik: «De er glade i barn her på skolen».